onsdag 15. desember 2010

Wikileaks - Bør massepublikasjon av taushetsbelagt informasjon være lovlig?


Wikileaks er i skuddet som aldri før, og denne gang var det dokumenter fra USAs utenrikstjeneste som stod for tur. Hvis vi går Wikileaks litt nærmere i sømmen vil vi se at de publiserer mange forskjellige typer dokumenter. Innholdet av dokumentene kan deles inn i forskjellige kategorier.

En type er informasjon hvor kritikkverdige forhold avdekkes, det være seg brudd på menneskerettigheter, underslag og lignende. Denne typen informasjon vil vi i størst grad skal komme frem i det offentlige søkelys, slik at vi kan gjøre noe med de kritikkverdige forholdene.

Videre vil en kategori være, som er aktuelt i dag, diplomatisk korrespondanse mellom interne diplomatorgan eller mellom stater generelt. Dette er informasjon som i utgangspunktet ikke avdekker kritikkverdige forhold eller andre forhold som allmennheten vil være tjent med å vite. Korrespondansen vil ofte være tatt ut av sammenheng og derav få en helt annen mening enn hva intensjonen var.

En tredje type informasjon, som Wikileaks nå truer med å avsløre, er dokumenter fra banksystemet i USA. Det vil si at Wikileaks er villig til også å utlevere informasjon fra private aktører. Dette vil kunne føre til at bedriftshemmeligheter eller annen informasjon blir publisert som igjen vil gå ut over markedet i vedkommende bransje, uten at de private aktører har brutt loven. Enkelte kritikkverdige forhold vil også kunne avdekkes her, men her bør man trå forsiktig.

En annen type informasjon er forsvarsstrategier, nasjonal sikkerhetsstrategi og lignende. Dette er informasjon som det vil være kritisk at andre land, opprørsgrupper eller terrororganisasjoner ikke får i hende. Konsekvensen vil kunne være menneskelige tap og/eller store materielle skader.

Spørsmålet videre er da om denne typen virksomhet kan anses som lovlig. Et dokument som er taushetsbelagt/sikkerhetsgradert vil det etter nasjonal rett ofte være straffbart å gi videre til andre, eller å bryte seg inn og derav ta besittelse av dokumentet. I nasjonal rett vil som oftest medvirkning til dette også være straffbart. I realiteten vil publisering av slik informasjon være medvirkning til det lovbrudd som har blitt begått på et tidligere tidspunkt.

Pressen har til nå vært beskyttet mot straffeforfølgning i slike situasjoner av den pressefrihet som er grunnlaget for en moderne demokratisk stat, og det er jeg helt klart enig i, og i utgangspunktet vil dermed Wikileaks sin virksomhet være lovlig. I moderne tid har man aldri sett en slik storstilt offentliggjøring av taushetsbelagt materiale som gjøres av Wikileaks. Den informasjonen som normalt har fremkommet i pressen er saksorientert og av lite omfang, og spørsmålet som vi må stille oss er om vi nå bør kunne innskrenke pressens mulighet for å publisere informasjon i den skala som vi ser Wikileaks gjør i dag. Pressen har allerede skranker i forhold til krenkelse av individets rettigheter, og spørsmålet blir om vi bør ha en tilsvarende begrensning i publisering av taushetsbelagt informasjon. Jeg mener helt klart at vi bør det. En stat bør ha vern mot brudd på lovfestede rettigheter!

En måte er at pressen ved publisering må forholde seg saksorientert og holde seg innenfor et slikt omfang som den enkelte sak tilsier. Dette gjør at informasjon som avdekker kritikkverdige forhold som brudd på menneskerettigheter og lignende blir fanget opp, mens annen informasjon som ikke bør tilkomme allmennheten forblir straffesanksjonert som medvirkning til det lovbrudd tilegnelsen tilsier.

Et annet aspekt med massepubliseringen til Wikileaks er at det virker mot sin hensikt. Dette begrunner jeg i at det fremkommer så mye informasjon som blir slukt av media og befolkningen, at man vanskelig kan få bekreftet eller avkreftet realiteten i publikasjonene. Hvem vil tro på en stat som benekter en av publikasjonene. Ved å publisere uautentisk materiale vil da Wikileaks kunne styre den mellommenneskelige interaksjon og ikke minst den enkeltes aksjon. Hvem skal da settes til å passe på oppasseren? Dette aspektet vil jeg påstå er en god nok grunn til å anvende restriksjoner.

Jeg mener således at Wikileaks medvirker til de forskjellige lovbrudd, og at de som står bak organisasjonen absolutt bør kunne straffes for dette. Hvis ikke lovverket i dag kan felle den massepublikasjon av taushetsbelagt informasjon som foregår, bør det komme på plass lovverk som gjør nettopp dette.

søndag 21. november 2010

NAV - Det nye superpoliti, eller bare udugelige politikere?


I forlengelsen av debatten om datalagringsdirektivet har det nå dukket opp et nytt overvåkingsproblem for den rødgrønne Regjeringen. Sakens kjerne er at folketrygdloven i 2009 ble tilføyd en ny bestemmelse, § 21-4a. Bakgrunnen for den nye bestemmelsen er bekjempelse av trygdemisbruk. Resultatet er at NAV nå har en fullmakt til å overvåke klienter som overgår politiets fullmakt til å overvåke kriminelle!

Det fremkommer av § 21-4a at NAV når det foreligger "rimelig grunn til mistanke" kan pålegge, som uttalt i rundskriv publisert på nettsiden deres; ”hvilken-som-helst-person-eller-virksomhet” til å utgi opplysninger i forbindelse med å avdekke trygdemisbruk. "rimelig grunn" foreligger når objektive holdepunkter tilsier at det er sannsynlig at trygdemisbruk er begått. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Bestemmelsen gir også NAV grønt lys til å innhente opplysninger om andre enn den som er under mistanke for trygdemisbruk.

Realiteten av dette er at NAV er gitt en hjemmel til å innhente opplysninger om klientens og andres telefonbruk, bilbruk, nettbruk og lignende. I rundskrivet publisert på NAVs egen nettsiden uttaler de at det er "i utgangspunktet en svært vid hjemmel for informasjonsinnhenting". Dette er det liten tvil om!

For at politiet skal kunne innhente slike opplysninger, eventuelt utføre tilsvarende overvåking, må de ha "skjellig grunn til mistanke", som er sannsynlighetsovervekt. Dette tilsier at NAV har større mulighet til å overvåke en klient enn politiet har til å overvåke en kriminell. I tillegg må politiet få godkjennelse av retten for å treffe slike tiltak, mens NAV kan treffe avgjørelsen selv.

Det er utvilsomt at det forekommer trygdemisbruk, og myndighetene trenger gode virkemidler for å motvirke denne type kriminalitet. I og med at trygdemisbruk er kriminalitet på lik linje med annen kriminalitet ser jeg ingen grunn for at NAV skal ha mulighet for denne type overvåking av borgerne. Politiet bør være instansen som utfører etterforskningen også i slike saker, og NAV klientene bør ha samme rettsvern som borgerne ellers!

Jeg kan ikke se noe annen bakgrunn for NAVs overvåkingseldorado enn innkompetente rødgrønne politikere - som alltid tenker som måkene i visen, Jeg hater måker, av Odd Børretzen - skal ha, skal ha, skal ha.

tirsdag 16. november 2010

Datalagringsdirektivet i et straffe- og politirettslig perspektiv

Jeg vil først begynne med å utdype nærmere hva datalagringsdirektivet faktisk går ut på. Det fremkommer av direktivets artikkel 5 hvilke type informasjon som skal lagres. Det er fem hovedkategorier informasjon; fasttelefoni, mobiltelefoni, internettabonnement, e-post og ip-telefoni. I hovedsak er det informasjon som sikrer sporing av kilden, mottaker, dato og klokkeslett og hvilken type utstyr som anvendes til kommunikasjon. Videre fremkommer det av direktivets artikkel 5 nr 2, at informasjon om innholdet i kommunikasjonen ikke skal lagres. Artikkel 6 fastsetter at minstetiden for lagring er seks måneder og maksimumstiden er to år.

Realiteten blir da at alle borgere,  fysiske personer som bedrifter, vil bli overvåket 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Selv om innholdet i kommunikasjonen vil lagres vil dette være et stort inngrep i den personlige integritet.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 beskytter alle sin rett til privatliv, familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Jeg vil ikke gå inn på om DLD er konvensjonsstridig, men artikkel 8 i EMK er en bestemmelse som setter skranker også for strafferettslige inngrep mot antatt kriminelle (mistenkt), og således åpner dette for en sammenligning.

Politiets mulighet til å anvende tvangsmidler mot antatt kriminelle begrenses av den personlige integritet. Jeg skal gi noen eksempler.

For at politiet skal kunne foreta kommunikasjonsavlytting av antatt mistenke i en straffesak må det være "skjellig grunn til mistanke", jf. straffeprosessloven § 216a. I rettspraksis er det lagt til grunn at utrykket skal forstås slik at det må være sannsynlighetsovervekt for at den mistenkte har begått den kriminelle handlingen. Det vil si at det må være mer enn 50 % sannsynlighet for at den kriminelle har utført handlingen for at politiet skal kunne iverksette kommunikasjonsavlytting. Ikke nok med det, men det kreves også at den kriminelle handlingen har en strafferamme på 10 år eller mer, dvs. at politiet kun kan kommunikasjonsavlytte kriminelle som foretar særlig grov kriminalitet.

Et eksempel som ligger enda nærmere realiteten av DLD er politiets mulighet til å anvende peileutstyr for eksempel i bilen til en antatt kriminell. Også her kreves sannsynlighetsovervekt for at den antatt kriminelle har utført handlingen, men da bare 5 års strafferamme, noe som også ligger innenfor området for alvorlig kriminalitet. Om ikke dette var nok så er det slik at politiet må få rettens godkjennelse for at slike tvangsmidler kan anvendes.

Datalagringsdirektivet innfører en obligatorisk overvåkning av den alminnelig mann/dame i gaten, og da spør jeg;  er det bare de kriminelle som skal beskyttes av prinsippet om en ukrenkelig personlig integritet? Bør ikke den alminnelige mann/kvinne i gaten også beskyttes på lik linje?

Det er riktignok slik at formålet med DLD er å bekjempe grov kriminalitet, herunder terror, jf. direktivets artikkel 1. Men de som bedriver alvorlig kriminalitet i Norge er i et STORT mindretall, og overvåkingen DLD legger opp til vil i hovedsak ramme den lovlydige borger.

I politiretten finner vi subsidiaritetsprinsippet, og dette prinsippet skal sørge for at ingen inngrep/maktanvendelse overfor borgeren skal gjennomføres så sant det finnes en annen måte som er mer lempeligere, og som er tilstrekkelig for å oppnå det ønskede resultat. Uttalt på en annen måte; inngrepet må være nødvendig. Ut av dette kan vi stille oss spørsmålet om DLD virkelig er nødvendig for å imøtegå den grove kriminaliteten i samfunnet?  Et alternativ til DLD slik jeg ser det, vil være å senke terskelen for politiet til å kunne overvåke antatt kriminelle, det er ikke nødvendig med sannsynlighetsovervekt for at vedkommende har utført handlingen før politiet skal kunne iversette overvåkning, og ikke minst effektivisere og tildele etterretningstjenesten mer ressurser. Dette ser jeg på som et godt alternativ som er mye mer lempeligere enn hva DLD vil være.

Vi kan ikke sitte å se på at rettsikkerheten og den personlige integriteten til den lovlydige borger blir tilsidesatt, mens den antatt kriminelle, og ikke minst den kriminelle, kan påberope seg rettsikkerhet og personlig integritet til den store gullmedaljen. Jeg stemmer NEI til datalagringsdirektivet!